Om meg

33 år gammel ringer jeg mamma, og griner som ett barn.

”Det er alt for tidlig... jeg har jo ikke tid til dette... jeg vil ikke... jeg orker ikke...”

 

Jeg har akkurat kommet ut fra nevrologen, og fått bekreftet diagnosen fibromyalgi.

Verden raser fullstendig sammen, og jeg tenker at nå kommer jeg aldri til å bli den samme igjen.

 

Hadde jeg bare visst hvor feil jeg tok, og samtidig hvor rett jeg hadde!

 

Det går mot høst. Legen min, arbeidsgiveren min og jeg møter til dialogmøte på Nav. Jeg er utkjørt, utmattet, frustrert, lei og kjenner ett sinne bygge seg opp i meg som jeg blir redd selv av. Disse møtene tapper meg fullstendig. Jeg blir ikke hørt, føler meg ikke trodd, jeg må forklare og forsvare til folk som ikke skjønner meg i det hele tatt. Og jeg har stålsatt meg til dette møtet, som så mange ganger før.

 

Så skjer det noe. En representant fra NAV, som egentlig bare er der for å observere, kommer med det beste forslaget som kunne skjedd meg akkurat da. Hva med å prøve ett mestringskurs? Desperat som jeg var, så var mitt eneste spørsmål; Hvor fort kan jeg starte?

 

Alternativet jeg hadde nå var å søke om uføretrygd, og jeg ble kvalm bare av å tenke på det, så jeg var klar for hva som helst.

 

Jeg kom raskt inn, og gikk gjennom dette kurset, men det som hjalp meg aller mest var den individuelle oppfølgingen jeg fikk i etterkant. Først ukentlig, og så med litt lengre mellomrom mellom samtalene, fikk jeg hjelp til å utforske mine egne tankemønster. Jeg ble utfordret til å tenke nytt, endre sannhetene jeg bar på, og finne løsninger for hvordan jeg kunne klare å holde meg i jobb og normal aktivitet på tross av plagene jeg har.

Samtidig kom jeg inn til en fysikalsk behandler som hjalp meg med det fysiske.

Jeg fikk lære om hva smerte egentlig er, og at mine smerter ikke er farlige. Ingenting er ødelagt i musklene og ikke kan jeg ødelegge noe ved å være

i fysisk aktivitet. Dette gjorde meg trygg nok til å gjenoppta turene i skog og mark som jeg ikke lenger trodde jeg kunne klare.

 

Jeg staket ut en helt ny kurs i livet, som har gjort at jeg aldri kommer til å bli den samme igjen. Men på en god måte!

 

Fra å bare så vidt klare en 10 minutters gåtur, og nesten bli uføretrygdet, har jeg nå i 2016 gått til Prekestolen! Jeg har egen bedrift og jobber som Helsecoach og personlig trener.

 

Turen til Prekestolen var tøff, og jeg klarte så vidt å stå på beina når jeg kom tilbake til bilen. Jeg hadde mest lyst til å stoppe og sette meg ned å grine

flere ganger på vei både opp og ned. Men jeg hadde bestemt meg for å klare det, og det gjorde jeg. Jeg visste på forhånd at det kom til å bli hardt og at

jeg kom til å få vondt, men jeg vet også at det går over og at jeg ikke kan ødelegge noe ved å gjøre det.

 

Når jeg ser tilbake på min egen prosess i dag, og ser på hvor mange forskjellige instanser jeg måtte innom før jeg endelig traff noen som møtte meg med respekt, og aksepterte meg der jeg var. Så er jeg trygg på at jeg gjorde ett riktig valg sammen med coachen min etter mestringskurset.

 

Jeg bestemte meg for at min historie skulle ut.

 

Ved å fortelle åpent og ærlig om hva jeg har gått igjennom, håper jeg at min historie kan gi deg mot til å akseptere deg selv der du er i dag, og inspirasjon til å finne tilbake til livsgleden!

Hva sier kundene?

Coaching

 

«Det er så lett å prate med deg,

du utstråler trygghet!»

 

Personlig trening

 

«Hadde jeg ikke hatt deg med, så hadde jeg ikke presset meg selv like hardt!»

 

 

Massasje

 

«Massasjen er helt herlig, anbefales!»

All rights reserved Vibeke Nygård Helsecoach

For redaksjonelle spørmål vibnyg@hotmail.com